Jeg gjorde noe jeg ikke turte, og effekten er fantastisk.
Jeg har aldri hoppet i vannet fra mer enn 1 meter. Altså i hele livet. Hvorfor skulle jeg det, det var jo skummelt! Den sommeren jeg fylte 41, var jeg lei av å sitte å se på familien min ha det gøy i stupetårnet, og bestemte meg for å bli med. Jeg ville også hoppe fra femmer’n.
Tør jeg?
Jeg har ikke høydeskrekk, men jeg har helt noia for suget i magen som kommer når tyngdekraften trekker i innvollene. Jeg var kvalm da jeg sto på plattformen fem meter over vannet i utebassenget på Kongsstenbadet i Fredrikstad, hadde hatt vondt i magen hele dagen. Jeg holdt maska bare på grunn av barna, fordi de aldri i livet hadde gitt etter for frykten på den måten jeg var fristet til å gjøre. Sannheten er at jeg heller ville spy og krøke meg baklengs ned trappa, enn å gjøre det som skulle til for å føle meg som verdens tøffeste mamma.
Den følelsen
Tanken på at det er ett skritt som skiller deg fra fast grunn og fritt fall, er svimlende. Men den lille marginen er også pirrende. Jeg trenger bare å ta ett skritt, så har jeg gjort det. Jeg var så redd at jeg ikke turte å stoppe på kanten, bare så rett fram og gikk rett fram. Som en fange på vei til retterstedet. Det ble ikke noe livsbejaende, gi-langfinger’n-til-konformiteten-byks med fraspark, som jeg hadde håpet på. Jeg gikk mot kanten, jeg fortsatte. Tyngdekraften virket som forventet. Jeg falt, og tenkte i fallet at dette var akkurat like jævlig som fryktet. Jeg brøt vannskorpa som en som hater å hoppe fra høyder, og kom opp igjen som et annet menneske. Det går an! Jeg steg opp av vannet som en seierherre, det var meg mot meg, og jeg vant!
Kronisk frykt
Den høsten og hele året som fulgte, følte jeg meg uovervinnelig. Jeg byttet jobb, krevde høyere lønn, startet fagblogg, holdt kurs og foredrag med en helt annen selvsikkerhet enn før. Det var ikke den ting jeg ikke kunne gjøre, jeg som hadde overvunnet min egen frykt og nå var blitt en person som hoppet fra femmern hver gang sjansen bød seg. Hvor lenge varte det? Til i fjor. Jeg fikk kronisk migrene, ble langtidssykemeldt, måtte se meg om etter en annen jobb som jeg tålte bedre. Før ferien startet i år, var jeg forberedt på at også min stolte karriere som 5-meter-hoppende mamma var over. Jeg var blitt så vant til å ha vondt, at jeg prøvde å minske alle typer ubehag. Men oi sann, sommeren ble helt motsatt!
Bare barnematen
“Er du sikker?” spør sønnen min når han skjønner at jeg også vil prøve militærstup. “Hæ, skal du bli med?” sier han når jeg stiller meg ved siden av i køen til den største berg-og-dalbanen i Universal Studios i Japan. “Er det trygt?” spør de når jeg samler inn familiens iPhones for å ta dem i sekken (ikke vanntett) på SUP over sundet. (Da måtte jeg tenke meg om en ekstra gang, for store utgifter er noe av det skumleste jeg vet.) Men ja, kjære dere, det er trygt, for jeg kommer ikke til å falle, jeg har ikke falt i vannet fra padlebrettet siden jeg bestemte meg for at jeg ikke kommer til å falle. Jeg sa ikke til dem at det er tanken på at jeg kan falle, som alltid får meg til å falle. Jeg padlet med verdier for 30.000 over vannet, og kom tørr fram på den andre siden.
Dette er gevinsten
Hva er det som har skjedd med meg? Hvordan ble jeg plutselig så modig akkurat i
sommer, uredd for høyder, konsekvenser, fall og fart? Svaret slår ned som en fortrengt selvfølge som bare venter på å bli tenkt: Jeg tør, fordi jeg allerede har gjort noe som var mye skumlere. Jeg har holdt ut å være syk i et år og ikke vite hva jeg skal jobbe med, jeg har startet en bokkonto på Instagram for ikke å fly på veggen hjemme, jeg har solgt boller fra kjøkkenvinduet mitt til tross for at alle jeg fortalte det til, bare “hæ, hvorfor?!”. Og gjennom alt dette, som jeg gjorde fordi jeg trengte å føle mestring, verdi og tilhørighet, har jeg klart å skape et helt nytt yrke for meg selv. Nå er jeg entreprenør i bok og bolle, sannsynligvis som den eneste i landet. Det har selvfølgelig vært dritskummelt. Men jeg klarte det! Og gevinsten jeg sitter igjen med, er en mestringsfølelse av en annen verden.
Si “hold kjeft” til den indre stemmen som roper “pass deg!” i tide og utide. Gjør noe litt skummelt i sommer du også. Nå er den beste tida for å leke på utsiden av komfortsonen sammen med dem du er mest trygg på. Til høsten venter andre utfordringer. Jeg er helt sikker at hvis du tør noe nytt i dag, kommer du til å ta dem på strak arm. Skal du først være redd for noe, bør du heller være redd for å la være.
En versjon av denne teksten er også publisert som kronikk på aftenposten.no